Bud fra Stavanger #2: Sentimentalitet

Vår tidsalder er preget av sentimentalitet. Vi lever i en tid hvor ingen våger å konfrontere ondskapen i andre og i seg selv. Resultatet blir en virkelighet pakket inn i glanspapir.

I dag tar jeg opp dette temaet, og relaterer det til enkelte bibelvers og noen strofer fra Nietszche.

For filosofen trives best i skumringen. Når solen går ned blir forståelsen større:

"Men en ånd som er sikker på seg selv, taler stille, søker det skjulte, og lar vente på seg.
Jo mer hans sol synker, desto større bli hans bilde."

Det krever styrke å søke etter sannheten. Det krevet mot å velge friheten framfor tryggheten.

Har vi moderne mennesker fortsatt denne styrken, dette motet? Eller er svakheten for gjennomtrengende?

Kan Jesus være til hjelp, selv for oss ateister? Hva med andre helter fra Bibelen, som Moses?