Skogpod 4. juli: Hauk over hauk

Landet og jordet i det lokale. Naturen er det som binder oss mennesker. Det er denne jordingen som gjør at vi kan ta inn det store ved nye steder, som øyene i Ryfylke. Vi kjøpte en bok om Ulstein kloster og der står det at øyene Ryfast og utover er de steder hvor det er funnet de første spor av mennesker i Norge. Havet sto 14 meter høyere. Her klorte menneskene seg fast for 7.000-9.000 år siden. Da snakker vi om tiden før Kinas og Egypts dynastier.

Dette er våre historie. Det er ikke tilfeldig at Ryfylke er det sted hvorfra vikingene erobret York og Dublin-området i Irland. Landskapet lignet også. Det er stor synd hvis disse forbindelsene går i glemmeboken. Man må lese landskapet i kulturhistorisk perspektiv.

Hvis man er rotfestet i norske lokalsamfunn lar man seg ikke så lett vippe av pinnen av alt som kommer ovenfra. Kjenner du ditt egen kjenner du også igjen andres.

Jeg var så heldig å vokse opp ved en elv og en mølle hvor det var liv særlig i sommerhalvåret. Det var også en forbindelse til Sogn, hvor en lastebil med pærer kom hver høst. Dette var eksotisk. Det var et annet språk og et annet folkeferd. Hvor forskjellig er ikke nordmenn! Det fremgår også av sagaen hvor det snakkes om horder og ryger. Jeg forstår at folk i Ryfylke overhodet ikke liker å bli kalt Vestland, det er Monica Mæland-talk. Hun har døpt landselene Nordland, Innland, Sørland og Vestland. De gamle ordene var ikke bra nok. De var historisk-geografiske. De nye er politiske.

Folk begynner å få et agg mot å få tredd disse begrepene ned over hodet. Hvis man kjenner historiens bølgeslag går dette politiske spillfakteriet i oppløsning som skum. Det snakker ikke til folks hjerter.

Det er der nasjonen bor. i båndet mellom landskapet og menneskene.