Skogpod 27. oktober: Langs Glommas bredder

Tilfellet ville at bikkjene og jeg fikk et par timer ledig i et turterreng ved Glommas bredder i et fantastisk mildt høstvær. Det er alltid spennende å utforske nye områder og her dumpet vi over et stykke gammelt Norge: Hvordan var samkvemmet mellom breddene langs Glomma? Jo med primitive ferjer. Det hang en plakat på en tavle med bilde av båtene som var i drift helt opp til min tid, i 1955. Det spennende var året 1865. Da kom jernbanen til Kongsvinger og dermed eksploderte stasjonsstedet Seterstøa: Bakeri, pølsemakeri, telefonsentral, postkontor, meieri - alt som skal til for å lage et lokalsamfunn. Dette er historien om de enorme kreftene jernbanen, elektrisitet og telefon utløste. Vi ser over på stasjonen som ligger der med de samme karakteristiske farvene. Vi spør to søte damer som også er ute med hunder om den er i drift. Svaret er nei.

Slik er det over hele Norge. Stasjonene er lagt ned, og dermed dør det lokale livet ut: Postkontor, stasjon, skole - det legges ned i rasjonaliseringens navn. Jeg er ikke like overbevist om nødvendigheten av sentraliseringen. Nordmenn liker det nære og lokale. De fleste gjør det. Jeg måtte tenke på en kollega fra gamle Morgenbladet som jeg tilfeldigvis traff på i Oslo. Han var den typiske Oslo-kulturelle, men hadde flytt til Karmøy av hensyn til barna. Det har jeg hørt flere si. De flytter ut av Oslo for å unngå den påvirkningen Oslo representerer.

Men det er utenkelig for journalister, politi og politikerne og innrømme at de sitter i en hovedstad som foreldre rømmer for ikke å miste oppdragelsen over ungene.

Stasjonsbyer som Seterstøa var sentrum i noe som strakk seg langt. De blir lagt ned ikke bare pga rasjonell drift, men like mye fordi de på toppen ikke forstår verdien av det immaterielle, det som ikke kan måles i penger, av livet på bygda.